Om Merete

Merete Nesset:
opphavskvinnen bak begrepet psykosehvisking

Hva gjør jeg?

Jeg foreleser om åpen dialog og psykosehvisking, leder nettverksmøter og tilbyr samtaler og veiledning for enkeltpersoner og familier med psykoseproblematikk. Jeg tar også oppdrag som konsulent for tjenesteutvikling som fremmer dialogisk praksis og gode menneskemøter.

I samarbeid med Applaus! film&tv as har jeg laget filmen Mikrofonen i øredobben – en undervisningsfilm om psykosehvisking. Filmen hadde premiere på Fredrikstad kino den 12. mars 2020, og er nå tilgjengelig for visninger på konferanser eller i forbindelse med undervisning, fagutvikling, dialogmøter eller panelsamtaler. Filmen skildrer et helt spesielt møte mellom en tvangsinnlagt kvinne og en terapeut som behersker psykosehviskingskunsten, og fortellingen er basert på en sann historie.

Book visning av filmen her.

På frivillig basis sitter jeg i redaksjonen for Mad in Norway der jeg har ansvar for språkrøkt. Vi som driver nettstedet mener at den rådende, diagnosebaserte sykdomsmodellen, med overdreven tro på bruk av medikamenter, ujevne maktforhold og et mangelfullt og ensidig kunnskapsgrunnlag, har mislyktes. Vi tror framtida ligger i sosiale og relasjonelle tilnærminger som fremmer menneskerettigheter, humanisme, fellesskap og åpen dialog.

Utdanning

Av formell utdanning har jeg en sammensatt bachelor i pedagogikk og helsefag fra ODH og HiØ, og toårig videreutdanning i dialogiske praksiser, nettverksmøter og relasjonskompetanse fra NTNU.

For øvrig har jeg utdanning i foto, film- og fjernsynsproduksjon fra NRK, og yrkesbakgrunn som flerkamerascript fra NRK og TV 2.

Skriving

Jeg har alltid likt å skrive. Som barn og ungdom elsket jeg norsk stil på skolen, og jeg skrev leserinnlegg til avisene om ulike tema som opptok meg. Jeg har de siste årene hatt flere psykiatrikritiske debattinnlegg på trykk i ulike medier og fagtidsskrifter, og jeg har en skuff full av upubliserte tekster som kanskje blir en roman en gang. Jeg skriver nå på en praktisk veileder i kunsten å psykosehviske, og har ambisjoner om å få den antatt på et fagbokforlag med tid og stunder. I 1999 medforfattet jeg Motvektboka FETT NOK! om kropp, overvekt og selvrespekt. Boka er utsolgt fra forlaget, men er tilgjengelig på biblioteket.

Artikkelen min Mikrofonen i øredobben ble publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr 2 2019. Nylig ble artikkelen nominert til prisen Årets tidsskriftartikkel av Universitetsforlaget. Dette viser meg at fagfeltet er i bevegelse. Anerkjennelsen av erfaringskompetanse som kunnskap, også innenfor akademia, er avgjørende for utviklingen av framtidas helse- og sosialtjenester og i å utdanne relasjonskompetente fagfolk med nok kunnskap om erfaringsperspektiver på psykososiale, eksistensielle og relasjonelle problemer.

Høsten 2019 illustrerte jeg Anne Kristine Bergems diktbok Nært nok med mine fotografier. Nysgjerrighet og vilje til å se nærmere på hverandre er også historien bak vårt samarbeid om denne boka, og viser hvordan vennskap kan oppstå selv når utgangpunktet var preget av tilsynelatende motsetninger. Den gang vi møttes første gangen, var Anne Kristine leder av psykiaterforeningen, og vi sto – trodde vi begge – milevis fra hverandre i forståelsen av hverandre og feltet vi begge var og er dypt engasjert i. Og så tok vi heldigvis skammelig feil av hverandre. Dialogen førte oss sammen, og i dag er vi gode venner. Den lille, fine boka vår kan du bestille her.

Aktivisme og drivkraft

Jeg har mange års fartstid som aktivist for en mer human og mindre medisinsk tilnærming til mennesker med psykoseproblematikk. Jeg satt i ulike brukerråd ved Sykehuset Østfold i flere år, og er medlem i de progressive pasientrettighets-organisasjonene WSO og Hvite Ørn. Som selvutnevt vaktbikkje med en tydelig og uredd stemme i kritikken av tvangs- og intervensjonspsykiatrien, ble jeg tildelt Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern for 2018.

Drivkraften bak mitt engasjement er at jeg selv har psykoseerfaring, og har vært utsatt for unødig brutale, formålsløse tvangsinnleggelser og horribel tvangs“behandling”. Som aktivist har jeg i lengre tid vært pådriver for at reservasjonsrett mot psykofarmakologisk tvangsbehandling gjennom personlig utformede forhåndserklæinger skal gjøres juridisk bindende. Jeg jobber også for at åpen dialog, nettverksmøter, traumebevisst omsorg og feedbackinformerte tjenester danner fundamentet i filosofi og praksis der fagfolk møter enkeltmennesker og familier i kriser.

Personlig

På privaten er jeg mor til to voksne barn, og jeg deler bo med kattene Nelson, Edit og Mala. Jeg har et lidenskapelig forhold til ord, hester og havet. Jeg liker å lese, strikke, synge og klunke på pianoet. Ser gjerne film på kino og serier på Netflix. Jeg er veldig glad i mennesker, og er også avhengig av tid helt alene innimellom. Stillhet er like verdifull som musikk for meg. Jeg elsker både sol og regn og storm, og høsten er min desiderte favorittårstid. Mine egne batterier lader jeg helst i sakte film, med mobilkameraet i hånda, på jakt etter blinkskudd, året rundt.

Jeg pleier å si at det meste er vakkert, bare jeg kommer nært nok. Dette er sant for meg både som fotograf og som menneskemøter.

t soppangrep på et rhododendronblad manifisterer seg her som et hjerte.
“Kommer jeg nært nok, blir det meste vakkert.” Et soppangrep på et rhododendronblad manifisterer seg her som et hjerte.


Ellers: Jeg digger isbading, drikker urtete og har dilla på lilla.

Hva liker du? Hva er viktig for deg? Ta gjerne kontakt!