Psykosehvisking

Psykosehvisking er en oppmerksom menneskemøtemåte som karakteriseres av åpen dialog og respekt for annerledeshet i øyeblikket. Formålet er ikke å slå tilbake psykotiske symptomer, men å fremme relasjonell trygghet mellom den som erfarer psykosen og menneskene rundt. Dette gjøres ved å utforske forestillingene sammen med personen som erfarer dem; respektfullt, anerkjennende, med oppriktig interesse og helhjertet tilstedeværelse.

Jeg som står bak dette nettstedet, heter Merete Nesset. Les mer om meg her.

Tilstander vi kaller psykoser

Det nyttigste jeg fram til i dag har lært om tilstander vi kaller psykoser, har jeg ikke tilegnet meg ved å lese hyllemetre med fagartikler og lærebøker i psykologi og psykiatri (hvilket jeg også har gjort), men gjennom åpenhjertige møter med psykoseerfarere og deres nærstående. Det er blitt mange rørende møter gjennom årenes løp, og jeg er dypt takknemlig for alt det som disse fantastiske menneskene har budt på og lært meg.

Jeg har også selv vært psykotisk flere ganger, og ville ikke vært denne førstehåndserfaringen foruten. Forført av mitt eget sinns grensesprengende potensial, la jeg i 1993 ut på en ut på en oppdagelsesreise med en fascinasjon og interesse for psykoser som fenomen. Mennesker som erfarer psykose, skal etter min mening ikke tilbys noe mindre enn en tilsvarende genuin interesse for – og en helhjertet tilstedeværelse i – forestillingene de opplever. (Merk at jeg kaller det forestillinger, og ikke vrangforestillinger. Det er bevisst.)

Psykoseerfaringer er subjektive, og må forstås på individnivå, men også i en kulturell og sosial kontekst. Det finnes ikke et universelt “psykosespråk”, selv om visse temaer ofte er gjengangere, og metaforer i blant kan likne hverandre. Det burde være en selvfølge at vi som står rundt, møter den som erfarer psykose der han eller hun er i et gitt øyeblikk, i stedet for å kreve av vedkommende å komme ut i vår virkelighet før vi vil relatere oss.

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Søren Kierkegaard

Psykosehvisking

Begrepet psykosehvisking tok jeg i bruk under arbeidet med min eksamensoppgave ved videreutdanningen Dialogiske praksiser, nettverksmøter og relasjonskompetanse ved NTNU. Ordet henspeiler på hundehvisking og hestehvisking, der man lærer seg hunders og hesters sosiale språk, og tilpasser seg selv og sin egen kommunikasjonsmåte i møtet med individet man har med å gjøre – med formål å tilrettelegge for tillit, kontakt og et samspill som er meningsfullt for begge parter, ikke minst for Den Andre.

Psychotic artwork
“Golferen slår ballonger ut i hele universet”
Biola på Post-it: geriljakunst fra lukket avdeling, 2015. Av Merete Nesset


Psykosehvisking vil si å møte psykoseerfareren i det universet hen befinner seg, anerkjenne vedkommendes forestillinger, følge resonnementene, og å lytte og se med åpne sanser. Denne måten å møte Den Andre på, betyr at man må legge fra seg sin egen forforståelse i så stor grad man greier, og at man ikke bringer egne argumenter eller meninger inn i samtalen dersom man ikke blir spurt.

Man holder seg til det som blir sagt av Den Andre, og utforsker personens perspektiv sammen. Det betyr at man inntar en nysgjerrig, utforskende og i blant lekende posisjon, der man følger den psykotiske forestillingen som om den var virkelig. Det finnes ingen manual; man må som utenforstående våge seg inn i en relasjonell, språklig og sanselig dans uten noter og fastlagte trinn.




Frykten for førstehåndsperspektivet

Innenfraperspektiver på psykoser er viktig. For mange som har erfart psykoser, er det avgjørende å få jobbet med meningsinnholdet i det de har vært gjennom for å komme seg videre. Ubearbeidede psykoseerfaringer kan i seg selv være uro- og angstskapende, og gi unødige tilleggsplager til den som ikke får adekvat hjelp og støtte til å forstå, bearbeide og integrere erfaringene. 

Dessverre synes frykten blant fagfolk stor når det kommer til å utforske psykosens vesen og innhold. Spesielt i de lukkede sengepostene på sykehusnivå er det skremmende lite kunnskap og interesse for pasienters førstehåndspektiv, og hjelpen for pasienten til å forstå hva som skjer, anerkjenne betydningen av psykosen og ikke minst til å regulere egne følelser, er tilnærmet fraværende. «Alt» handler om å dempe psykosetilstandens uttrykk, med metoder og midler som den som ikke selv har opplevd det eller vært vitne til det, knapt ville tro er mulig i et moderne samfunn.

Doctor Knowitall har fremdeles altfor mye makt ved psykiatriske sykehusposter. Tegningen er av John Branch, og er gjengitt med Meretes tekster etter tillatelse fra kunstneren.

Erfaringer fra pasientaktivistorganisasjonene WSO og Hvite Ørn tyder på at det er nyttig for folk som har hatt tilstander vi kaller psykose å utveksle erfaringer med andre som har erfart det samme. Det jobber i dag flere og flere erfaringskonsulenter i både kommunale tjenester og i spesialisthelsetjenesten, men så vidt meg bekjent, er det lite eller ingen systematisk bruk av kompetente psykoseerfarere ved akuttmottak eller i lukkede sengeposter, der behovet for tilgang på nettopp erfaringskonsulenter og/eller medmennesker med psykoseerfaring er skrikende.

Legemiddelbruk

Jeg stiller meg tvilende og kritisk til en ensidig biomedisinsk forståelse og behandling av psykoser. Slik jeg i dag ser det, er det i beste fall uhensiktsmessig å betrakte psykotiske tilstander som symptomer på “alvorlig sinnslidelse” (hva nå det måtte være) eller «sykdom» som må slås raskest mulig tilbake. En altfor stor legemiddeloptimisme tidligst mulig i forløpet kan være uheldig, fordi man forhindrer psykosens naturlige forløp, og potensielt går glipp av verdifullt meningsinnhold i personens forestillinger. Tvangsmedisinering kan være svært traumatiserende for den som utsettes for det, og utsatte og deres nærstående har protestert og kjempet mot denne praksisen siden nevroleptikaen kom på markedet for et halvt århundre siden, hittil uten at vi har vunnet gehør. I mine øyne er det ingen tvil om at tvangsmedisineringspraksisen bryter med grunnleggende menneskerettigheter, men foreløpig har ingen slike saker vært prøvd rettslig i Norge. Som et minstekrav og et første skritt på veien mot et generelt forbud, må forhåndserklæringer i journal bli juridisk bindende. Les mer om pasienters krav om reservasjonsrett her.

Psykofarmaka er på ingen måte kurative legemidler, men medikasjon kan ha en plass i forløpet, forutsatt at pasienten gjør et selvstendig valg basert på informert samtykke, med reell beslutningsstøtte, der dette er påkrevd. Jeg kjøper ikke påstanden om at et menneske i psykose ikke er kompetent eller ikke kan hjelpes til å gjøre kvalifiserte behandlingsvalg. Det fordres at helsepersonellet rundt vedkommende har tilstrekkelig relasjonell kompetanse, er eksperter på å regulere seg selv i møte med utrygge pasienter, og ikke minst utøver sin gjerning med en grunnleggende tro på at det er mulig å bygge tillit hos og oppnå kontakt med selv de ”vanskeligst tilgjengelige” pasientene.

Har ikke realitetsorientering noe for seg?

Som gode foreldre realitetsorienterer vi ikke fireåringen som kommer strålende hjem fra barnehagen og forteller om en fantasivenn som har gjort rampestreker; vi er med på leken. Sannsynligvis vil fireåringen til slutt fortelle at det bare var tull, og da spiller vi selvsagt kjempeoverrasket, og forteller med glimt i øyet at nå ble vi jammen godt lurt!

I demensomsorgen har man forlengst sluttet å realitetsorientere fru Hansen når hun snakker om sin avdøde ektemann som om han er høyst levende. Vi vet at det ikke gavner fru Hansen å få en ny sorgopplevesle tjue ganger pr dag fordi vi insisterer på å fortelle henne at ektemannen har vært død i mange år.

Hvor godt takler du at en myndighetsperson klubber deg ned og forteller deg at du tar fullstendig feil, når du nettopp har formidlet noe du er overbevist om eller av ulike grunner har behov for å tro er sant?

Å ”realitetsorientere” en person som er psykotisk, har tilsvarende lite for seg. Vi oppnår ikke noe som helst med det – foruten å risikere å skape avstand, uro, frykt og avmaktsfølelse. Likevel er det en slik korrigerende, forsøksvis oppdragende tilnærming som preger pasientmøtene i mainstream akuttsengeposter ved psykiatriske sykehus. Denne måten å møte et medmenneske på, er forsiktig sagt uhensiktsmessig, og bygger på ukultur snarere enn kunnskap og godt faglig håndtverk.

Bøller som han her jobber på lukkede sengeposter over det ganske land.
Kan vi være bekjent av det i et sivilisert samfunn? Skal vi finne oss i det?

Praksisen skriver seg sannsynligvis fra en tid da man anså at psykosene ble kroniske dersom vi som nærstående eller fagfolk nærmet oss innholdet i forestillingene til psykoseerfareren. Det er en myte at psykosen og interessen for dens innhold skader hjernen, men myten lever i beste velgående både i utdanninger og i klinikk, til ugunst for menneskene dette direkte berører. I verste fall kan en slik avvisning, den manglende nysgjerrigheten og den realitetsorienterende tilnærmingen i seg selv være skadelig for personen det handler om. En person i en psykosetilstand strever i utgangspunktet gjerne nok i seg selv. Vi trenger ikke legge sten til byrden.

Psykosens indre liv og funksjon går tapt

Både psykosens funksjon for mennesker som erfarer den, og de meningsbærende bildene i metaforspråket, går fort tapt i det rådende psykosebehandlingsparadigmet. Slik synes jeg ikke vi kan være bekjent av å ha det der mennesker blir bragt inn på sitt aller mest sårbare, i en tilstand der alle sanser gjerne er vidåpne for inntrykk på godt og vondt.

Altfor mange fagfolk har en tillært frykt for å nærme seg forestillingene som kommer til uttrykk i psykosen. En slik distansering, også kalt “profesjonell avstand” (skrekk og gru!), egner seg dårlig for mennesker som erfarer psykose. Jeg vil påstå at det ikke gavner fagfolk heller å legge igjen personligheten sin på personalrommet før man går inn i et pasientmøte.

Så hva skal vi gjøre i stedet, da?

Det er egentlig ikke så vanskelig som vi gjør det til. Psykiatrien har som fag og tradisjon forkludret noe som egentlig faller mennesker helt naturlig: å være varm, nær og ekte og å by på sin egen medmenneskelighet når et annet menneske sliter. Vi som erfarer psykose, trenger trygge, varme, hele folk rundt oss, medmennesker som gir respons og som oppfører seg vennlig og deltakende.

Vi vet for lengst hva som er bra for folk. Mennesker har grunnleggende behov for sosial kontakt og tilknytning. Av en eller annen grunn gjelder det helt andre regler for tvangsutsatte psykoseerfarere på lukket avdeling. Behovene våre underkjennes, og vi kan fratas all selvbestemmelse, verdighet og menneskerettigheter ved et pennestrøk. Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles: mennesker i tilstander vi kaller psykose, har dårlige kår i verdensmesterlandet Norge.

Det må være lov å si at noe er bedre enn noe annet. Og til og med uten å vise til forskning, tillater jeg meg å hevde følgende: Åpen dialog og psykosehvisking er en bedre tilnærming til psykoseproblematikk enn den biomedisinskorienterte sykdomstenkninga med dertil hørende diagnostikk og tvangsintervensjonspraksis.

Er det bestående virkelig så galt?

Ja, det er det. Det er nesten et under at enkelte faktisk kommer seg igjen etter å ha vært utsatt for frihetsberøvelse, isolasjon, eksklusjon, trakassering, sansedeprivasjon, beltelegging, tvangsmedisinering eller elektrosjokk. Det utrolige er at det fremdeles finnes fagfolk som mener at alt det ovennevnte er god behandling.

I mer enn 50 år har tvangsutsatte stått på barrikadene, hver for oss og sammen i pasientrettighetsorganisasjonene, og kjempet for frihet fra psykiatriovergrep. Men til liten eller ingen nytte. Maktarrogansen er total.

Sterke ord, sier du? Fagfolk ønsker jo å hjelpe, og gjør så godt de kan, gjør de ikke?

De beste intensjoner er ikke nok. Psykiatrien er full av gode mennesker som er pålagt å utføre handlinger som potensielt skader pasienter man er satt til å hjelpe. Det hjelper ikke at man mener vel hvis resultatet er ødeleggende. Mennesker med psykoseproblematikk har ofte ryggsekker fulle av relasjonelle vansker fra før, og det siste vi trenger når vi blir brakt inn på en lukket avdeling med eller uten tvang, er å bli møtt med korreks og bedrevitenhet.

Umenneskelig behandling er forbudt både ifølge norsk lov og menneskerettighetene. Psykoseerfarere kan umulig regnes som fullverdige mennesker i et helsevesen som systematisk bruker barbariske metoder under dekke av å kalle det “nødvendig behandling”. Og det handler ikke bare om tvangsbehandling og tvangsmiddelbruk; alle forstår at det kan være svært traumatisk å bli lagt i belter, og alle forstår at det er krenkende å bli lagt i bakken av fem sterke mannfolk, bli dratt ned buksene på og få en sprøyte i rompa med legemidler man overhodet ikke vil ha.

Men altså: det handler vel så mye om måten man blir møtt på, omgivelsene man møtes i, atmosfæren, holdningene, handlingene og kommunikasjonsmåten. Det handler om at medmenneskeligheten og varmen i akuttmottakene må vike for iskald diagnostikk og skjematiske risikovurderinger som følge av helsepolitiske direktiver og fagfolks frykt for å bli tatt i å gjøre feil. Jeg tror det er vanskelig å forstå hvor galt det er uten selv å ha vært gjenstand noe liknende. Men jeg synes man skal forsøke å sette seg inn i det: Hvordan ville du likt å bli møtt av en maktperson som har ansiktet fastlåst i en alvorlig mine? Hvordan ville du følt deg hvis du ble innbragt i et iskaldt, nakent og trangt rom der frykten henger i veggene? Hvordan ville du reagere på at et menneske du aldri før har møtt, påstår å vite bedre enn deg hva du trenger akkurat nå – uten å ta seg bryet med å spørre – og har makt til å bestemme hva som skal skje?

Hva om det handlet om en du er glad i?

“Tvang reddet livet mitt!”

Det vil alltid finnes sannhetsvitner som vil si at psykiatritvang reddet livet deres. Men retten til å få hjelp som hjelper og ikke skader, burde være en selvfølge. En skadd pasient blir ikke mindre skadd av at en annen kom bedre ut av det. Det burde ikke være sånn at fagfolks rett til å tvangbehandle trumfer enkeltpasienters rett til å slippe skade. Men sånn er det.

Vi har ingen data på hvor mange som skades og hvor mange som reddes av psykiatritvang. Og det handler ikke bare om å redde liv (selvfølgelig skal vi strekke oss langt for å redde liv!) – det må også handle om hva slags liv man reddes til.

I pasientrettighetsorganisasjonene møter vi mennesker som har fått livene sine ødelagt av psykiatritvang. Verken som gruppe eller som enkeltpersoner og familier, anerkjennes skadene alle disse tusenvis av menneskene er påført i behandlingsiverens navn. Det hjelper ikke at intensjonen er god og at enkelte erfarer seg hjulpet når psykiatritvang samtidig er livsødeleggende for et altfor stort antall mennesker.

Opinionen er mot oss

Psykoseerfarere har et omdømmeproblem. Vi har til alle tider blitt misforstått, stigmatisert, marginalisert og hersa med. Mannen i gata setter lett likhetstegn mellom psykose og farlighet, godt hjulpet av fagfolks bastante uttalelser i mediene og pressens umettelige behov for tabloide framstillinger av mennesker i dype kriser. Faktum er at psykoseerfarere ikke er farligere enn folk flest. Men sannheten selger ikke.

Psykosehvisking kort oppsummert

Oppmerksomt tilsede i øyeblikket
Ulla og Mark: oppmerksomt tilstede for hverandre

Psykosehviskingsferdigheter handler om å være trygg på seg selv i møte med det ukjente og uvisse. Det handler om evnen til å regulere egne følelser i møte med en annen: avvente, tåle å være vitne til et annet menneskes smerte, sitte litt på hendene uten å måtte ty til å gjøre så mye, og tilstrebe å gi sin fulle og helhjertede oppmerksomhet til personen som befinner seg i sitt eget univers. Kan du snakke med en person i psykose, kan du snakke med hvem som helst. Og det kan du. Du har det i deg. Du er et menneske.

Og husk: man kan vanskelig gjøre noe galt når man gjør det riktig. Primum, non nocere.



*****

Denne teksten er en redigert og utvidet versjon av en artikkel med samme tittel, publisert på nettstedet Mad in Norway den 16. januar 2020.



*****

PS

Jeg blir ofte tatt til inntekt for å mene at jeg er motstander av alt som heter tvang. Det er jeg ikke. Jeg mener det under helt spesielle omstendigheter kan være riktig å holde mennesker tilbake mot sin egen vilje. Slik frihetsberøvelse i seg selv kvalifiserer dog ikke til å kalles “behandling”. Og mister man først sin autonomi og innlegges på tvang etter psykisk helsevernlovens § 3.3 er man i praksis rettsløs og fritt villt for behandlingsansvarliges synsing og overmakt.

Klageadgangen gjennom kontrollkommisjoner og fylkesmenn er lite egnet for å få belyst en pasients begrunnelse for eksempelvis ikke å ville legemiddelbehandles. I tillegg har mang en pasient og pårørende erfart at klagemulighetene både er vanskelig å forstå, unødig byråkratiske og vanskelig praktisk tilgjengelige. Møtene i kontrollkommisjonen er preget av kunstig rigide rammer for hvem som snakker til hvem og hvordan. Det er en stor påkjenning for mange å klage, og altfor ofte sitter man etter møtene igjen med en følelse av at man om mulig er enda mindre forstått enn før. Det hadde ikke trengt å være sånn. Dialogen er oppfunnet. Vi kunne snakket med hverandre.

En annen ting: Det settes ofte opp en falsk dikotomi om at man enten må tvangsbehandle folk eller la dem gå til grunne. Menneskene vi her snakker om, fortjener bedre enn å skyves foran en så forenklet og fordummende anskuelse. Verden, livet og relasjonene vi alle inngår i er langt mer sammensatt, komplekst og nyansert enn at vi noen sinne står i valget mellom et slikt enten eller.

All bruk av tvang er et symptom på at dialogen har brutt sammen. Så jeg tenker vi skal begynne der: med å gjenopprette dialogen. Visst er det mulig.

Snurr film!